Umulige Avgjørelser

Noen ganger må man bare følge magefølelsen, og håpe på det beste.
Det gjorde legene i Göttingen da "Tommel-Tom" ble født i juni, og veide 275 gram.
Han har hatt en tøff start, og har ligget i respirator i 9 måneder. Først 6 måneder etter fødselen ble tilstanden betegnet som stabil, og først nå har han fått reise hjem til foreldrene sine.

Det kunne vært oss. Vår mirakelgutt overlevde 12 uker med konstant fostervannslekkasje, og kunne bestemt seg for å komme ut når som helst mellom uke 19 da vannet gikk første gang, og uke 30, da han ble tatt med keisersnitt.

Vi passerte mange milepæler underveis - uke 22, da vi ikke lenger kunne velge å avslutte svangerskapet, uke 24, og 25, da sjansen til å overleve var mye, mye større, men fortsatt forsvinnende liten. Det ble aldri gitt noen garantier. Legene kunne ikke love at de ville forsøke å redde ham ved 24 og 25 uker - det kom helt an på tilstanden.
Uke 26... 28. Da ble han målt til over 1200 gram, og vi fikk høre at oddsene kunne være på vår side. Han endte på 1640 gram i uke 30, og lå 7 uker på sykehuset. Han fikk oksygen, men måtte aldri ha respirator. Det var tøft, men det verste var over da.

Jeg kan forestille meg - såvidt - hvordan det må være å leve i uvisshet i 6 måneder. Jeg gjorde det i 3 med den lille i magen, og 1 måned etterpå.

Jeg leste alt jeg kom over om mirakelbabyer som "Tommel-Tom" - og alle historiene var til utrolig støtte. Legene vil ikke gi for mye håp, og det er forståelig. Har man bestemt seg for å gjøre et forsøk, er faktisk solskinnshistoriene veldig viktige. Min historie har ligget ute her og der, og jeg håper den har gitt håp til flere som har vært i samme situasjon. Det går ikke bra med alle, men man skal ikke behøve å kjempe alene. Bare det at noen vet hvordan man har det, er til hjelp.

Avgjørelsene underveis er umulige. Skal man følge legens råd, drepe fosteret med tabletter, føde, og gjøre klar til begravelse? Skal man stå på sitt, mot alle råd og odds?
Skal man be legene forsøke å redde et barn på 275 gram? Selvfølgelig gjør man det. Man kan ikke annet. Man er selvsagt klar over mulighetene for skader, men aldri i verden vil noen foreldre be leger la være å forsøke, så lenge ikke det er synlige og livstruende skader på barnet.

Jeg ønsker "Tommel-Tom" og foreldrene hans alt godt, og sender en stor, virtuell blomst til legene i Göttingen, som var villige til å prøve.
Sender også en takknemlig tanke til "mine" leger, som lot meg ta avgjørelsen selv, og som støttet meg det de kunne på veien.

(Mirakelgutten vår er nå 3 1/2 år, og alt er i orden på ham, innvendig og utvendig).